CRPD (Convention on the rights of persons with disabilities) ble vedtatt av FNs generalforsamling i 2006 og trådte i kraft i 2008. Konvensjonens første artikkel beskriver hvem den gjelder for:
Mennesker med nedsatt funksjonsevne er blant annet mennesker med langvarig fysisk, mental, intellektuell eller sensorisk funksjonsnedsettelse som i møte med ulike barrierer kan hindre dem i å delta fullt ut og på en effektiv måte i samfunnet, på lik linje med andre.
Verdenserklæringen om menneskerettigheter (1948) ble startpunktet for dagens omfattende internasjonale menneskerettighetssystem, der flere viktige juridisk bindende konvensjoner er inkludert. Mange av konvensjonene har som mål å beskytte sårbare grupper som er særlig utsatt for diskriminering.
Spørsmålet om en egen konvensjon for rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne, var første gang oppe til diskusjon på den internasjonale arena i 1987. Fordi det var uenighet blant statene, ble det i stedet utarbeidet politiske anbefalinger i form av FNs standardregler for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Fordi anbefalingene ikke var folkerettslig forpliktende for statene, ble de ikke like effektive som en konvensjon ville ha vært. I 2001 ble det derfor opprettet en egen FN-komité som skulle vurdere å utforme en egen konvensjon for mennesker med funksjonsnedsettelse. Etter et omfattende arbeid ble "Convention on the Rights of Persons with Disabilities" (CRPD) vedtatt av FNs Generalforsamling i 2006.
I 2023 har så mange som 186 stater ratifisert CRPD. Det gjør den til en av de mest støttede menneskerettighetskonvensjonene vi har idag.
Konvensjonen er et resultat av en forhandlingsprosess der mennesker med ulike former for nedsatt funksjonsevne og deres organisasjoner, var tungt involvert. Deres viktige deltagelse ble fremhevet i slagordet de brukte under forhandlingene: “Nothing about us without us!”
CRPD består av 50 artikler. Artikkel 3 slår fast disse åtte generelle prinsippene som konvensjonen bygger på:
(Kilde: Skarstad 2019)
Artikkel 34 i CRPD etablerte en egen komité som består av inntil 18 uavhengige eksperter. Stater som forplikter seg til konvensjonen (ratifiserer) må sende inn rapporter til komiteen hvert fjerde år om hva de gjør for å realisere rettighetene til funksjonshemmede.
Grunnleggende i CRPD er vektleggingen av sosiale barrierer som en hovedårsak til diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne. Dette er i tråd med den relasjonelle modellen for funksjonsnedsettelse som fokuserer på barrierer i omgivelsene, og forholdet mellom individ og samfunn, snarere enn på individet. Den relasjonelle modellen står i kontrast til den medisinske modellen, der funksjonsnedsettelsen blir sett på som en egenskap ved personen. Ut i fra en slik medisinsk forståelse er det individet som er “problemet” og som må korrigeres.
Norge ratifiserte CRPD 3. juni 2013. Enkelte konvensjoner tillater at statene tar "forbehold" når de (ratifiserer og med det) forplikter seg til å følge konvensjonene regelverk. Forbeholdene uttrykkes gjennom "reservasjoner" og "tolkningserklæringer". Når Norge ratifiserte konvensjonen, avga regjeringen to tolkningserklæringer, knyttet til artikkel 12, samt artikkel 14 og 25. Les mer (Norges institusjon for menneskerettigheter)
Ved å ratifisere CRPD forplikter Norge seg til å følge konvensjonens bestemmelser. Myndighetene har gjort dette gjennom å tilpasse eksisterende lovgivning til konvensjonens bestemmelser. Fordi CRPD i sin helhet ikke ble gjort til norsk lov, opprettet regjeringen i 2022 en ekspertgruppe som skulle vurdere hvordan CRPD skal innlemmes i norsk lovgiving. Deres utredning ble lagt frem i 2024. Etter en høringsrunde, foreslo regjeringen i januar 2025 å innlemme CPRD i Menneskerettighetsloven. Dette innnebærer at dersom det blir motstrid mellom konvensjonen og annen norsk lovgivning, vil CPRD ha forrang. Med dette vil funksjonshemmedes rettigheter styrkes i Norge.
Kilder