Barns rettigheter

Av alle FNs konvensjoner om menneskerettigheter, har barnekonvensjonen størst oppslutning. Det at så å si hele verdenssamfunnet har forpliktet seg, gir konvensjonen en betydelig politisk, moralsk, men også juridisk kraft. Når statene binder seg til konvensjonen (ratifiserer), må de endre sin nasjonale lovgivning slik at den samsvarer med bestemmelsene i avtalen. Barnekonvensjonen har en sterk stilling i norsk rett. I 2003 ble den inkludert i menneskerettighetsloven. Dersom det blir konflikt mellom barnekonvensjonen og annen norsk lovgivning, er det den førstnevnte som gjelder.

Bakgrunn og forpliktelser for landene

Eglantyne Jebb (1876- 1928) kalles barnekonvensjonens mor. Bakgrunnen for engasjementet hennes var erfaringene med hvordan krig og konflikt førte til lidelse for barn. All krig, rettferdig eller ikke, er en krig mot barnet, sa hun. I 1919 etablerte Jebb Redd Barna, og fikk stater til å hjelpe barn på tvers av landegrenser. I 1924 skrev hun utkastet til en «Erklæring om barnets rettigheter». Etter andre verdenskrig bredte menneskerettighetstenkningen om seg, og i 1959 vedtok FN, inspirert av Jebb, «Erklæringen om barnets rettigheter». Så, i 1989, ti år etter at kvinnene fikk sin konvensjon, ble «Konvensjonen om barnets rettigheter» endelig vedtatt.

Innhold

Barnekonvensjonen inneholder 54 artikler. Rettighetene må sees i sammenheng og utgjør et udelelig hele. Konvensjonen har fire generelle prinsipper:

1. Ikke-diskriminering. Alle barn har de samme rettighetene uavhengig av hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal, etnisk eller sosial opprinnelse, eiendomsforhold, funksjonshemming, fødsel eller annen stilling (art. 2)

2. Barnets beste. I alle avgjørelser som gjelder barn, skal man ta hensyn til hva som er best for barnet. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. (art.

3. Liv og utvikling: Alle barn har rett til å leve og få mulighet til å utvikle seg (art. 6)

4. Medvirkning. Alle barn har rett til å bli hørt (art. 12)

Det er naturlig også å fremheve barnets gradvise utvikling som et underliggende prinsipp i konvensjonen, slik at barnet bør få en stadig større innflytelse over sitt liv inntil det når myndighetsalder. Konvensjonen sikrer blant andre disse rettighetene: ytringsfrihet; rett til å søke, motta og spre informasjon og ideer; tanke-, samvittighets- og religionsfrihet; organisasjons- og forsamlingsfrihet; beskyttelse mot psykisk og fysisk vold; rett til privatliv; rett til utdannelse, samt fritid, lek og hvile. Konvensjonen omtaler sårbare barn som for eksempel adopterte barn, flyktningbarn og funksjonshemmede barn.

Barna har fått det bedre!

Barnekonvensjonen har hatt stor betydning for barn i mange land. Mange stater har begynt å undersøke systematisk forholdene for barn og har iverksatt tiltak for å bedre situasjonen. Etter konvensjonen ble vedtatt har det skjedd mange positive utviklingstrekk. Flere barn lever opp, færre feilernæres og stadig flere – jenter som gutter – går på skolen. Skadelige skikker og vold, debatteres og fjernes. For 100 år siden var det vanlig rundt omkring i verden at barn ble slått, også på skolen. Fram til 1972 var det lov å slå barn i Norge. Barnekonvensjonens klare budskap er at barn skal beskyttes fra fysisk og psykisk vold. Statene har det viktigste ansvaret for å realisere barnekonvensjonen. Men siden det er oss som foreldre og omsorgspersoner som lever med barna hver eneste dag, er det vi som må sørge for at deres rettigheter respekteres.