Toolkit logo
NO | EN

FNs kvinnekonvensjon

FNs kvinnekonvensjon er en internasjonal avtale som skal sikre at kvinner ikke skal diskrimineres. Målet er å sikre reell likestilling over hele verden.

I samfunn verden over har kvinner blitt diskriminert opp gjennom historien. Historisk har menn hatt mest politisk og økonomisk makt, og kjønnsrollemønstrene har skapt et stereotypt bilde av kvinnen som «det svake kjønn». Selv om kvinner har hatt stor innflytelse i hjemmet, har mange menn, i mange samfunn, også hatt en dominerende rolle her. Lovene har diskriminert kvinner.

Kvinnene organiserer seg

Gjennom 1800 og 1900-tallet begynte kvinnene i mange land å organisere seg og arbeide for politisk endring. Særlig skulle kampen for stemmeretten bli viktig. Sakte, men sikkert fikk kvinnene innflytelse på flere samfunnsområder. De tok utdannelse, erobret arbeidslivet, ble politikere og arbeidet for likestilling og mot diskriminering.

FN likestiller kvinner og menn

I 1945, etter andre verdenskrig, ble den globale organisasjonen de Forente Nasjoner (FN) etablert. I FN-pakten (FNs «grunnlov») slås det fast at kvinner og menn er like mye verdt. FNs verdenserklæring om menneskerettighetene (1948) følger opp og slår fast at menneskerettighetene gjelder alle, og at statene ikke skal diskriminere.

Selv om Verdenserklæringen understreker at kvinner og menn er likestilt, mente mange at FN, fordi kvinner møter særlige utfordringer, burde utvikle et eget lovverk for å verne om kvinners rettigheter. Arbeidet bar frukter. I 1979 ble Konvensjonen om å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner, også bare kalt kvinnekonvensjonen, vedtatt.

Sakte, men sikkert fremover

I praksis avhenger gjennomføringen av avtalen i stor grad på de enkelte regjeringer. Selv om de fleste statene har forpliktet seg, er det mange som ikke har bundet seg til hele konvensjonen. Særlig er det artikkel 5 som utfordrer. En viktig forklaring er at det i mange land fremdeles finnes konservative og patriarkalske holdninger og praksiser (ofte religiøst begrunnet). Sakte, men sikkert går utviklingen likevel fremover. Hvert år er det flere stater som fjerner sine reservasjoner.

I 2009 ble FNs kvinnekonvensjon en del av den norske menneskerettighetsloven. Hvis bestemmelser i konvensjonen kommer i konflikt med annen norsk lovgivning har kvinnekonvensjonen forrang.

Kvinnekonvensjonens mål er intet mindre enn å sikre faktisk likestilling verden over. I alt 189 av FNs 193 medlemsland har forpliktet seg til avtalen og lovet å bedre forholdene for kvinner i sine land. Det grunnleggende prinsippet i konvensjonen er full likestilling mellom kvinner og menn. Statene skal sørge for at kvinner ikke skal diskrimineres i familien, i utdanningssystemet, i arbeidslivet, eller i det politiske liv. Kvinner har også rett til godt helsestell, rettigheter i det økonomiske liv og like juridiske rettigheter som menn.

For å oppnå full likestilling, understrekes det i konvensjonens artikkel 5 at samfunnets tradisjonelle manns- og kvinneroller må endres: Statene skal treffe «egnede tiltak for å endre menns og kvinners sosiale og kulturelle adferdsmønstre med sikte på å få avskaffet fordommer og skikk og bruk og all annen praksis som bygger på forestillingen om at det ene kjønn er mer eller mindre verdt enn det andre eller på stereotype roller for menn og kvinner.»

NO | EN