Klima, miljø og menneskerettigheter

Verdens befolkning utsettes i økende grad for ekstremvær, inkludert hetebølger og kraftig nedbør. Temperaturen stiger i raskere tempo enn noen gang tidligere i menneskehetens historie. Et bredt flertall av verdens klimaforskere kobler denne utviklingen til menneskeskapte utslipp av klimagasser.

Ifølge FNs Høykommissær for menneskerettigheter er klimaendringene den største trusselen mot realiseringen av menneskerettigheter noensinne[1].
Særlig menneskerettigheter som rett til liv, utvikling, helse, mat, vann, tilstrekkelig levestandard og kultur er truet. Klimaendringene rammer ikke alle mennesker og regioner likt. Noen er særlig utsatt. Spesielt alvorlige er konsekvensene for urfolk, flyktninger, barn, kvinner, personer med nedsatt funksjonsevne, samt små øystater og utviklingsland.

Menneskerettslig beskyttelse av klima og miljø

Da Verdenserklæringen om menneskerettigheter ble vedtatt i 1948, var klima- og miljøspørsmål ikke høyt oppe på den internasjonale agendaen. Fokuset var å sikre grunnleggende rettigheter etter den ødeleggende verdenskrigen som hadde kostet over 70 millioner mennesker livet.

Med tiden – og særlig i løpet av de siste årene – har imidlertid miljø- og klimahensyn fått en mer sentral og definert rolle i det internasjonale menneskerettighetssystemet.

Retten til et levelig miljø og klima ble anerkjent i ikke-bindende resolusjoner fra FNs Menneskerettsråd i 2021 og FNs generalforsamling i 2022. I 2023 ble denne retten også implisitt tolket inn i andre rettigheter i FNs barnekonvensjon[2]

FNs Menneskerettighetskomité, som overvåker statenes etterlevelse av Konvensjonen om politiske og sivile rettigheter, har i sin behandling av klagesaker om klima og miljø, uttalt at klimaendringer er en av de mest presserende truslene mot retten til liv og velvære for nålevende og kommende generasjoner, og at «statene må iverksette «all appropriate measures» for å adressere farene ved «general conditions in society», herunder trusler fra forurensning. Komiteen har også uttalt at retten til liv kan gi et vern mot reell risiko for livstruende klimaendringer[3]

Da Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen ble vedtatt i 1950, ble heller ikke klima og miljø skrevet inn i denne som egne rettigheter. Imidlertid har Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, som tolker Europakonvensjonen med bindende virkning for de 46 medlemsstatene, anvendt konvensjonens rettigheter i nær 300 saker om miljø [4].

En annen sak som illustrerer at klima og miljø synes å få sterkere menneskerettslig vern, er arbeidet som nå pågår for at Europarådet skal utarbeide en rettslig bindende tilleggsprotokoll om retten til et sunt og bærekraftig miljø, til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen[5]

I tillegg til det internasjonale lovverket, har mer enn 150 stater juridisk anerkjent, på nasjonalt og regionalt nivå, retten til et sunt miljø.

Statenes ansvar

Statene har det juridiske ansvaret for å respektere og beskytte menneskerettighetene. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har i en rapport belyst sammenhengen mellom klimaendringer og menneskerettigheter, og har klargjort statenes ansvar når det gjelder klimakrisen. Ifølge rapporten pålegger statenes menneskerettslige forpliktelser dem dette ansvaret på klimaområdet:

• De må kutte utslipp av klimagasser for å avverge klimaendringer.
• De må minimere skadene fra uunngåelige klimaendringer.
• De må ta hensyn til menneskerettighetene når de vurderer om klimatiltakene er proporsjonale og nødvendige.
• De må vurdere om klimaflyktninger som har kommet til landet, har et vern mot retur til opprinnelseslandet.

Hva med bedrifter og selskaper?

Ifølge en rapport av Carbon Majors sto 169 selskaper for 33,9 milliarder tonn CO₂-utslipp i 2023. Disse utslippene utgjorde 78,4 % av verdens klimagassutslipp fra fossilt brensel og sement. Kun 36 selskaper var ansvarlige for over halvparten av disse utslippene.

Selv om statene har hovedansvar for å realisere menneskerettighetene, finnes det retningslinjer som påpeker næringslivets ansvar. Blant de viktigste er FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter, som fastslår at selskaper har et selvstendig ansvar for å respektere menneskerettighetene. De siste årene er det også vedtatt nasjonale og regionale forpliktelser. Blant annet trådte EUs direktiv om tilbørlig aktsomhet for bærekraft (aktsomhetsdirektivet) i kraft i 2024. Ifølge direktivet må bedrifter utarbeide en plan for grønn omstilling, slik at de samsvarer med målene i Parisavtalen.

Internasjonalt klimasamarbeid

Det internasjonale klimapanelet (IPCC), som ble etablert i 1988, spiller en nøkkelrolle i det globale klimasamarbeidet. Panelet utarbeider omfattende vitenskapelige rapporter som gir statene et solid kunnskapsgrunnlag for å utvikle klimapolitikk.

FNs klimakonvensjon (UNFCCC) som ble vedtatt i 1992, førte til at statene siden 1995, har møttes på årlige klimakonferanser (COP). Målet er å bli enige om tiltak for å bekjempe klimaendringene. Gjennom COP har statene forhandlet frem to milepælavtaler som regulerer det internasjonale samarbeidet på området:

• Kyoto-protokollen (1997) satte bindende utslippsreduksjonsmål for industrilandene.
• Parisavtalen (2015) har som mål å begrense global oppvarming til under 2°C. Avtalen understreker i sin fortale at klimatiltak må ta hensyn til blant annet menneskerettigheter, urfolks rettigheter, likestilling og barns rettigheter.

I 2015 vedtok FN 17 bærekraftsmål (Sustainable Development Goals, SDG). I sum utgjør bærekraftsmålene en felles handlingsplan for å sikre gode liv for mennesker, samtidig som naturen og klimaet beskyttes.

Relevant informasjon:

UN World Court concludes landmark hearings on States’ responsibility for climate change

Kildeliste:

[1] "Climate Change the Greatest Threat the World Has Ever Faced, UN Expert Warns." OHCHR, 21 October 2022.

[2]Norges institusjon for menneskerettigheter. "FNs barnekomité med ny generell kommentar om barns rettigheter, miljø og klima." NHRI, 1. september 2023.

[3] Norges institusjon for menneskerettigheter: Klima og menneskerettigheter. Sammendrag av rapporten. Jf. Teitiota-saken.

[4] Norges institusjon for menneskerettigheter: Klima og menneskerettigheter. Sammendrag av rapporten.

[5] Europarådets parlamentarikerforsamling.