Menneskerettigheter i Europa

Ti land, deriblant Norge, grunnla organisasjonen som i dag har 46 medlemsstater.

I 1949 var Europa så preget av krig og ødeleggelser at statene i Europarådet ikke ville vente på at FN skulle utarbeide juridiske avtaler om menneskerettigheter. De startet arbeidet selv, og allerede i 1950 var Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen utformet og vedtatt.

Dokumentet, som er obligatorisk for alle medlemsstatene å forplikte seg til, understreker at statene skal sikre innbyggerne sivile og politiske rettigheter. Alle skal blant annet ha rett til:

• Liv
• Ikke å bli diskriminert
• Ytrings-, tro- og livssynsfrihet
• Bevegelses- og organisasjonsfrihet
• Frihet fra tortur
• Rettsstatsprinsipper.

Landene må også finne seg i å bli kikket i kortene. Uavhengige ekspertgrupper kan komme på besøk for å undersøke om det skjer tortur eller nedverdigende behandling i fengsler, psykiatriske sykehus eller i andre statlige institusjoner.

Domstolen – en suksess

For å sikre at statene etterlever sine forpliktelser opprettet Europarådet i 1959 historiens første internasjonale menneskerettighetsdomstol i Strasbourg (Frankrike). Dersom en person mener at sine rettigheter etter konvensjonen er krenket, kan vedkommende klage staten inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Personen må, som hovedregel, ha prøvd og tapt saken i alle trinn i det nasjonale rettssystemet. Stater som får en dom mot seg i Europadomstolen, plikter å sikre at lignende menneskerettighetsbrudd ikke skal skje igjen.

Siden etableringen har domstolen besluttet i mer enn 20 725 saker (per 31.12.21), noe som har ført til at land over hele Europa har endret lovgivning og praksis på en rekke områder. Det faktum at dommene er retningsgivende for alle medlemslandene, gjør konvensjonen og domstolen til levende menneskerettslige instrumenter.

I løpet av årenes løp har også Norge fått en rekke dommer mot seg. Norske borgere har fått medhold i at deres rettigheter er krenket blant annet i saker som om ytringsfrihet, barnevern, asylsøkeres rettigheter og rettferdig rettergang.

Generelt kan man si at statene respekterer domstolens dommer. Men domstolens suksess har medført en ulempe. Det positive omdømmet har gjort at domstolen mottar flere søknader enn den har klart å håndtere. Forhåpentligvis vil nye reformer gjøre systemet mer effektivt.

Kilder:

• Hjorth, Lillian (2015), Menneskerettigheter og aktivisme, Aktive Fredsforlag
• www. journalism-edu.org