Menneskerettigheter i Europa

Seks år med krig krevde over 70 millioner menneskeliv – inkludert de som døde i nazistenes konsentrasjonsleirer. Det globale svaret på krigen og folkemordet var etableringen av De forente nasjoner (FN) i 1945. FN satte straks i gang arbeidet med en erklæring som skulle oppfordre medlemslandene til å respektere og fremme grunnleggende menneskerettigheter for sine innbyggere, med håp om å sikre varig fred både nasjonalt og internasjonalt.

Etter to års arbeid ble FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter vedtatt, og for første gang i historien eksisterte et sett universelle menneskerettigheter. Likevel var dette kun en erklæring og dermed ikke juridisk bindende for statene. Selv om mange håpet at FN skulle vedta en rettslig bindende avtale, viste dette seg å være for ambisiøst for det internasjonale samfunnet på den tiden. Den kalde krigen var allerede i gang, og det voksende motsetningsforholdet mellom landene påvirket samarbeidsklimaet negativt.

Europarådet og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen

Statene i Europa var de første til å vedta en juridisk bindende menneskerettighetsavtale.

For å sikre at grusomhetene fra andre verdenskrig aldri skulle gjentas, grunnla ti europeiske land Europarådet i 1949. Organisasjonens mål var å fremme fred, respekt for grunnleggende menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper. I dag har Europarådet 46 medlemsland.

Rett etter etableringen startet Europarådet arbeidet med en juridisk bindende menneskerettighetsavtale. Inspirert av FN tok det mindre enn to år før Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen ble åpnet for signering i 1950. Konvensjonen trådte i kraft i 1953 som det første internasjonale juridiske instrumentet som garanterte beskyttelse av menneskerettigheter. Siden da har medlemsstater i Europarådet vært forpliktet til å ratifisere konvensjonen før de kan bli medlem.

Følgende sivile og politiske rettigheter er beskyttet:

• Rett til liv (art. 2)
• Forbud mot tortur (art. 3)
• Forbud mot slaveri og tvangsarbeid (art. 4)
• Rett til frihet og sikkerhet (art. 5)
• Rett til en rettferdig rettergang (art. 6)
• Ingen straff uten lov (art. 7)
• Rett til respekt for privat- og familieliv (art. 8)
• Tanke-, samvittighets- og religionsfrihet (art. 9)
• Ytringsfrihet (art. 10)
• Forsamlings- og foreningsfrihet (art. 11)
• Rett til å inngå ekteskap (art. 12)
• Rett til et effektivt rettsmiddel (art. 13)
• Forbud mot diskriminering (art. 14)

Konvensjonen har blitt endret flere ganger og supplert med flere rettigheter i tillegg til de som var nedfelt i den opprinnelige teksten. En rekke valgfrie protokoller har også blitt vedtatt. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen har utviklet seg gjennom tolkningen av dens bestemmelser i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Gjennom rettspraksis avgjør domstolen hvordan konvensjonen skal tolkes til enhver tid.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen

Artikkel 19 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen slo fast at en europeisk menneskerettighetsdomstol skulle opprettes. I 1959 ble domstolen etablert som den første internasjonale menneskerettighetsdomstolen i historien. Domstolens oppdrag er å overvåke implementeringen av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen i medlemsstatene.

Domstolen holder til i det ikoniske Menneskerettighetsbygget i Strasbourg, Frankrike. Den består av én dommer fra hver av Europarådets medlemsstater, valgt for en periode på ni år av Europarådets parlamentarikerforsamling. Disse dommerne er helt uavhengige og representerer ingen nasjonale interesser.

Hvis en person eller gruppe i en medlemsstat mener at deres menneskerettigheter er krenket i henhold til konvensjonen, kan de bringe saken inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. For at domstolen skal godta søknaden, må følgende kriterier være oppfylt:

• Klageren må som hovedregel først ha tatt saken gjennom domstolene i sitt eget land og opp til høyeste mulige nivå. Man må med andre ord ha tapt i Høyesterett.
• Klageren må sende klagen til domstolen innen seks måneder etter den endelige avgjørelsen i hjemlandet.
• Klagen må gjelde en eller flere artikler i menneskerettighetskonvensjonen.
• Klageren må personlig og direkte være offer for en krenkelse av konvensjonen og må ha lidd et betydelig tap.
• Klageren kan ikke være anonym.

Domstolen mottar et enormt antall søknader hvert år. Titusenvis av mennesker henvender seg til domstolen fordi de føler at deres grunnleggende menneskerettigheter er krenket. For mange er dette deres siste håp om å oppnå rettferdighet. Imidlertid avvises de fleste søknader i forvaltningsfasen, fordi ett eller flere av de ovennevnte kriteriene ikke er oppfylt. Kun en liten andel av sakene føres videre til domstolen, som deretter avgjør om det har forekommet et brudd på konvensjonen.

Domstolens avgjørelser kan ikke overstyre nasjonale domstolsavgjørelser, men er bindende for de aktuelle landene. Hvis det konstateres et brudd, må staten ta grep for å sikre at slike brudd ikke skjer igjen i fremtiden, ellers kan domstolen komme med nye dommer mot dem. I noen tilfeller må staten endre sin lovgivning for å bringe den i samsvar med konvensjonen. Domstolen kan også pålegge myndighetene å betale økonomisk kompensasjon til ofrene.

Europarådets Ministerkomité fører tilsyn med at staten etterkommer dommene som er avsagt mot dem.

Domstolen har vist seg å være et produktivt og innflytelsesrikt instrument i Europa. Generelt kan man si at statene respekterer domstolens avgjørelser. Men domstolens suksess har ført til én ulempe: dens gode rykte har ført til mange flere søknader enn den har klart å håndtere. Forhåpentligvis vil nye reformer gjøre systemet mer effektivt.

I løpet av årenes løp har også Norge fått en rekke dommer mot seg. Norske borgere har fått medhold i at deres rettigheter er krenket blant annet i saker som om ytringsfrihet, barnevern (retten til privatliv og familieliv) og rettferdig rettergang.

Dynamisk tolkning og en felles europeisk standard

Siden menneskerettighetsdomstolen ble etablert i 1959, har den behandlet hundretusenvis av søknader. Mer enn 25 000 dommer har blitt avsagt. Disse dommene har ført til at medlemsstatene har endret sine lover og praksiser på flere områder.

Gjennom sin rettspraksis avgjør domstolen hvordan normene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen skal tolkes til enhver tid. Domstolen utvider dermed rettighetene som gis i konvensjonen og anvender dem på situasjoner som ikke kunne forutses da konvensjonen først ble vedtatt. Denne dynamiske tolkningen resulterer i beskyttelse av nye grupper eller nye rettigheter som opprinnelig ikke var dekket av konvensjonen. Psykisk tortur eller homofili er eksempler på saker som ikke ble nevnt da konvensjonen ble vedtatt, men som i dag har fått beskyttelse. Videre utvider vedtakelsen av valgfrie protokoller beskyttelsesområdene. Blant mange suksesshistorier finner vi avskaffelsen av dødsstraff. Siden 1985 har avskaffelsen av dødsstraff vært et krav for medlemskap i Europarådet.

Fordi dommene representerer retningslinjer for alle medlemsstater, og fordi domstolen tolker konvensjonen på en måte som tar hensyn til samfunnsutviklingen, utgjør konvensjonen et kraftfullt instrument som møter nye utfordringer og styrker demokrati og rettsstatsprinsipper i Europa.

Andre menneskerettighetssystemer

Europa har det mest effektive menneskerettighetssystemet i verden, men også andre regioner har utviklet egne systemer. Spesielt interessant er systemene i Amerika og Afrika.

Den amerikanske menneskerettighetskonvensjonen trådte i kraft i 1978, og er ratifisert av 25 av 35 medlemmer i Organisasjonen av amerikanske stater (OAS).

I 1981 ble Det afrikanske charteret om menneskers og folks rettigheter vedtatt av Organisasjonen for afrikansk enhet (forløperen til Den afrikanske union [AU]). Alle AUs medlemsland har ratifisert charteret.

Både det amerikanske og det afrikanske systemet har en menneskerettighetsdomstol. Prosesser for å utvikle regionale menneskerettighetssystemer har også blitt igangsatt i den arabiske verden og i landene tilhørende Association of Southeast Asian Nations (ASEAN).

Det kan hevdes at de historiske og sosiale prosessene som utløste fremveksten av menneskerettigheter begynte i Europa, men etter hvert spres til resten av verden. Dermed kan det påstås at Europa ikke utviklet ideen om menneskerettigheter, men tvert imot at menneskerettigheter utviklet Europa, på samme måte som de fortsetter å utvikle samfunn rundt om i verden i dag.

Kilder: Artikkelen er oversatt og hentet fra nettsiden Journalism.org.