Menneskerettigheter

Menneskerettighetene er egentlig ganske enkle å forstå. I kjernen av rettighetene finnes to verdier: menneskeverdet og likeverdet. Menneskesynet som ligger til grunn hevder at alle individer, kun i egenskap av å være mennesker, har en ukrenkelig verdi. Fordi vi alle har det samme menneskeverdet, er vi likeverdige og skal nyte de samme rettighetene, uavhengig av farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom eller andre forhold.

Historiske røtter

Ideen om at alle mennesker har visse grunnleggende rettigheter, har lange historiske røtter. Men opp gjennom historien har ikke «menneskerettighetene» alltid omfattet alle. Allerede for 2300 år siden hevdet naturrettsfilosofene at det fantes moralske og rettslige normer som gjaldt alle mennesker, uavhengig av tid og sted og lokale tradisjoner. Imidlertid var datidens samfunn basert på slaveri og langt unna dagens rettighetstenkning. Heller ikke dokumentene som innledet menneskerettighetenes moderne epoke, nemlig Den amerikanske uavhengighetserklæringen (1776) og den franske Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter (1789) omfattet alle. Kvinnene, halvparten av befolkningen, var utelatt.

Verdenserklæringen om menneskerettighetene

De internasjonale menneskerettighetenes startpunkt var 1945, da FN ble etablert. Verden lå i ruiner, 55 millioner mennesker hadde mistet livet under krigen. Nazistenes rasistiske styre hadde vist for hele verden det moralske lavmål menneskeheten hadde nådd. Det oppsto en desperat følelse om å reise et moralsk og juridisk rammeverk som kunne forhindre at noe lignende kunne skje igjen. Det lød et rungende «aldri mer!» i det internasjonale samfunn.

Men om viljen var til stede, skulle prosessen vise seg å bli omstendelig og full av utfordringer. Problemets kjerne dreide seg om å få representanter fra ulike stater, kulturer og religioner til å bli enige om menneskerettighetenes innehold.

Kommisjonen som skulle utforme «The International Bill of Rights» besto av 18 statlige representanter. I tillegg til personlige kvalifikasjoner, skulle det tas hensyn til geografisk spredning. Representanter fra disse landene fikk oppdraget: Australia, Belgia, Den hviterussiske sovjetrepublikk, Chile, Kina, Egypt, Frankrike, India, Iran, Libanon, Panama, Den filippinske republikk, Storbritannia, USA, Sovjetunionen, Uruguay og Jugoslavia. Eleanor Roosevelt, FN-aktivisten og enken etter USAs tidligere president Franklin D. Roosevelt, ble valgt til kommisjonens leder. Det omfattende arbeidet skulle ta to år.

På ethvert tidspunkt i prosessen hadde de 38 resterende medlemsstatene i FN, som verken satt i kommisjonen eller i styringsgruppen, mulighet til å levere inn sine egne forslag. De fikk også utkast på høring samt en rekke anledninger til å ytre seg i de omfattende forhandlingene som fant sted da FNs generalforsamling satt samlet i perioden september til desember 1948. Ikke-statlige organisasjoner (NGOer) med konsultativ status, hadde mulighet til å delta på alle møter, mens andre NGOer kunne sende inn forslag. Selv utkast fra enkeltpersoner ble arkivert og brakt videre.

Verdenserklæringen om menneskerettighetene ble vedtatt ved midnatt 10. desember 1948. 48 stater stemte for, ingen stemte mot, men 8 avsto fra å stemme.

Helt frem til juni 1948, mente de fleste kommisjons-representantene at oppdraget dreide seg om å utforme både en erklæring og konvensjon (som er juridisk bindende for statene). Etter intense debatter ble det avgjort at kommisjonen «bare» skulle levere en erklæring. Det som av mange i datiden ble vurdert som et nederlag, skulle vise seg å bli svært viktig for menneskerettighetsbevegelsen, sett med ettertidens øyne. Det faktum at erklæringen ikke er flettet sammen med noe konkret verktøy for implementering, har gitt den en uavhengig moralsk status i verdenspolitikken.

Er menneskerettighetene universelle?

Da Verdenserklæringen ble vedtatt var det første gang en global organisasjon erklærte at menneskerettighetene er universelle i sin natur, det vil si at de gjelder for alle mennesker. Virkeligheten viser imidlertid at det er langt igjen til menneskerettighetene er realisert for alle. Krigen i Ukraina, klimakrise og titalls millioner på flukt, illustrerer nåtidens omfattende utfordringer. Det er fremdeles væpnede konflikter, uro, og fattigdom.

Er det da feil å hevde at menneskerettighetene er universelle? Nei, det er det ikke. Selv om menneskerettighetene enda ikke er universelt gjennomført i praksis, rettferdiggjør det moralske fundamentet og FNs mange vedtak, begrepsbruken. Menneskerettighetene er universelle og målet er at de skal realiseres for alle. For heldigvis er menneskerettigheter mer enn moral. De er også konkrete juridiske og politiske virkemidler som er forhandlet frem av statene i FN og andre internasjonale organisasjoner.

Det at menneskerettighetene er universelle, betyr ikke at alle land må utvikle seg likt og i samme tempo. Statene har ulike historiske, økonomiske og politiske forutsetninger, noe som tilsier en gradvis utvikling der også kulturelle tradisjoner blir tatt hensyn til. Noen stater har større utfordringer enn andre, deriblant en del land i Asia og Afrika. Imidlertid bør vi kreve av landene som er medlemmer av FN og som har forpliktet seg til å respektere menneskerettighetene at målet er definert og retningen klar: menneskerettighetene skal realiseres. Dersom borgernes rettigheter undergraves av myndighetene, er det nødvendig med kritikk. De siste 30 årene har statenes oppslutning om konvensjonene hatt en tydelig økning. Uansett hvor mye kritikerne hevder at menneskerettighetene ikke er universelle, er det et faktum at de i dag har global støtte.

Menneskerettighetene er statens ansvar

FN og andre internasjonale organisasjoner arbeider på mange måter for å få statene til å virkeliggjøre menneskerettighetene. Noe av det viktigste er å få statene til å forplikte seg til konvensjonene om menneskerettigheter. Når de gjør det, må de nemlig endre sin nasjonale lovgivning, slik at de harmonerer med forpliktelsene i konvensjonen. Det at de ikke må gjøre dette med én gang de blir medlemmer, bunner i en erkjennelse av at endring tar tid og at statene er selvstendige og sterke aktører i et internasjonalt system uten noen sentral regjering, domstol eller politimyndighet med full kontroll. Tanken er at det er bedre å ha selv «versting»-landene med i «det gode selskap», med håp om at sosialiseringen vil bære frukter på sikt. Innenfor vil de bli møtt med en konstant oppfordring om å forbedre seg.

Fakta

• Da FN ble etablert i 1945 var 51 stater medlemmer. I dag har FN 193 medlemsstater.
• I tillegg til fredsbevaring, fredsbygging og humanitær hjelp, arbeider FN med bærekraftig utvikling, miljø, klima og beskyttelse av flyktninger.
• FN har vedtatt ni kjernekonvensjoner om menneskerettigheter. Alle FNs medlemsstater har ratifisert minst én av disse konvensjonene. 85 prosent av statene har ratifisert fire eller flere.
• Menneskerettighetene deles ofte inn i to hovedkategorier
  - Politiske og sivile rettigheter
  - Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Ressurser og filmer

• FNs historie (FN sambandet)
• Statistikk

Artikkelen er hentet fra:

Hjorth, Lillian. Menneskerettigheter og aktivisme (Aktive Fredsforlag, 2015)